lørdag 30. august 2014

Selvtillit...?

Jeg har alltid vært litt skjør av meg. Det skal ikke så mye motgang til før jeg bryter sammen. Dette har nok med den lave selvtilliten min å gjøre. Jeg tåler absolutt ingenting av motgang før jeg får lyst til å gi opp.

De siste dagene har jeg fått både positive og negative tilbakemeldinger her på bloggen. Jeg har fått beskjed om at en gammel dame som meg burde finne seg noe annet å gjøre og ikke tro at jeg er ung. Jeg er en kjerring som ikke burde slenge med kjeften. Samtidig har jeg fått positive tilbakemeldinger om hvor bra bloggen er, at jeg tar opp varierte tema, at jeg er tøff som står for det jeg mener og at jeg er herlig frittatlende.

Hvem tror dere klarer å smyge seg under huden på meg? Jo, det er de negative kommentarene. Egentlig er det helt tullete av meg. Jeg ER mye, mye eldre enn bloggere flest og i min alder burde jeg hatt veldig god selvtillit og ikke brydd meg om hva andre mener, men det er vanskelig  å rette opp ryggen innimellom.

Allikevel har jeg blitt sterkere de siste årene takket være min fantastiske ektemann. Han dytter meg kontinuerlig i den riktige retningen og jeg er så smått begynt å tro at jeg er verdt noe. Dessverre detter jeg lett tilbake til den usikre, lille jenten som bor inni meg og som har en fantastisk evne til å stikke seg fram.

De Voksnes Ansvar
At et menneske har lav selvtillit som voksen er ofte de som en har rundt seg som liten, sitt ansvar. Jeg har hele tiden blitt fortalt hvor lite verdt jeg er, at jeg ikke skal tro jeg er noe, at alle ler av meg og at bråk og andre ting er min skyld, selv om jeg var liten, sjenert og stille. Det er vondt når de nære ikke har tro på en. Dette er noe som kan prege et menneske for resten av livet.

Jeg har aldri fått selvtillit til å ta utdannelse. Jeg var dårlig på skolen og fikk aldri noen backup. Ble bare fortalt at jeg var dårligere enn andre. I gymtimene var jeg den dårligste og jeg lærte ikke å svømme før jeg var 12 år gammel. Alt dette gjorde at jeg aldri våget å forsøke å komme inn på gymnaset og kanskje klare å komme meg inn på universitetet. Derfor sitter jeg her uten utdanning og føler meg som en taper i forhold til alle andre.

Det er så lett å tro at ens barn ikke kan noe og ikke kommer til å klare noe. Foreldre, lærere og andre voksne burde heller bruke tiden på å styrke selvtilliten til barna. Selvtillit er den viktigste ballasten å ta med seg videre i livet. De få gangene jeg har snakket med fremmede barn og de har fortalt meg at noen er stygge med dem, sier jeg aldri "det skal du ikke bry deg om", eller "bare snu ryggen til dem og gå bort".

Nei. Jeg forteller dem at de ikke skal finne seg i at noen er stygge med dem. De skal ta igjen og svare tilbake, uten å ty til vold. Jeg forteller dem også at de er verdt mer enn de kanskje tror selv og at de er minst like gode som andre. Jeg sier aldri at de ER bedre enn andre, men som sagt, at de er like gode og kan klare det de har bestemt seg for.

Tenk om jeg hadde vært en voksen som snakket slik til meg da jeg var barn.

Kanskje selvtilliten min hadde vært annerledes i dag.