tirsdag 26. september 2017

Sykkel-vm. Bergens store sutrekopp


Ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg er en sutrer. Det er ikke til å stikke under en stol. Etter at jeg flydd rundt i diverse kommentarfelt i avisene og sagt hva jeg mener og sikkert har kommet med usakligheter, har nok enkelte fått Moffeliten i vrangstrupen.

Jeg står allikevel ved det jeg har sagt hele tiden og det er at syklister er noen plageånder. Jeg snakker ikke om vanlige syklister, som skal på butikken og hjem igjen. Det er bare koselig å se. Nei, det som får meg til å se rødt, er kondomsyklistene, som forpester hverdagen til hvermannsen. De kommer i en sinnsyk sving og helst slik at de tar hele gangveien slik at vanlige turgåere OG normale syklister blir tvunget uti grøften. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har skjedd, selv om en viser hensyn og går langs siden av veien.

Vi har blitt ropt til, kjeftet på, sprutet på. Noen av de verste kondomene holder til i Kvernabekkveien her i Fana. Jeg har ikke sett maken til galninger, der de freser fremover i godt over fartsgrensen, som er 30 km/t. Neida, som alle vet, gjelder ikke trafikkreglene dem, bare alle andre.

Jeg glemmer ikke nesten-ulykken i Bergen Sentrum i fjor. 2 syklister kom kjørende i veibanen der det var rødt lys. Bilene hadde stoppet, mens disse to peiste på over krysset og holdt på å meie ned oss fotgjengere som hadde grønt lys. Hadde jeg klart å rive en av syklistene ned fra setet, hadde jeg filleristet han. I tillegg blir de sure når de får bot for ikke å følge skilter og trafikklys.

I nesten 14 dager har de klart å terrorisere hele byens befolkning fordi sykkel-vm ble lagt til den vakre byen vår. Vel, byen er ikke så vakker lengre. Full av gjerder som står fremdeles, full av nylagt asfalt, som ødelegger gammel og fin brostein. For folk som skal til og fra jobb, har det vært helt håpløst. Bergen er rett og slett ikke stor nok til å huse et slikt arrangement.

Den vanlige låten er at "vi må tåle å ha det litt ukomfortabelt når vi skal arrangere et slikt mesterskap" Nei! Vi finner oss IKKE i at vi skal ha det ukomfortabelt pga at en gjeng syklister skal kappkjøre i hytt og pine. Vi skal på jobb, vi skal hente barn i barnehagen og skolen.

Den store gleden for oss sykkelhatere var i går at Sykkelforbundet står i fare for å gå konkurs. Klart det er trist med konkurs, men når de tror at 4 millioner norske kroner i egenkapital skal holde til å arrangere et slikt mesterskap, biter de seg selv i foten. Nå er det startet kronerulling til inntekt for dette forbundet. Dette gjør meg pokker så kvalm. Hva med fattige familier med barn? Hva med eldre som ikke får den hjelpen de har krav på? Hva med Bymisjonen (selv om jeg ikke har sansen for den heller? Hvorfor kan de ikke heller ha kronerulling, slik at noen av disse kan få surt etterlengtete penger?

Neida, det er visst kondomsyklistene som trenger pengene.

Selv om en stor del av medlemmene har råd til sykler i den dyreste prisklassen.

Vi kan jo ikke risikere at de må gå på føttene heller.

tirsdag 29. august 2017

Kvinnherad Kommune - SÅ uakseptabelt


Det var ikke akkurat raseri jeg hadde tenkt å komme med i det første innlegget på lenge, men jeg er faktisk så utrolig rasende at jeg nesten knekker mine egne tenner. Tenk å behandle gamle og syke mennesker på denne måten.

Saken er denne:

Taxi-selskapet som har tilhørt stedet hun bor, har nå lagt ned. Det betyr at taxiene er 3 mil unna. Hun har TT-kort, slik at hun kan få drosje til og fra lege og tannlege bl a.

Nå får hun ikke brukt kortet på samme måte som før. Nå må legen skrive erklæring på at hun trenger taxi HVER FORBANNA GANG hun skal til kontroll/behandling. Både tannlege og lege er 3 km unna der hun bor, så å gå dit er vanskelig for henne.

Nå må hun altså betale kr 900,- for å ta drosje og disse må hun søke om å få dekket etter at hun har betalt.

Hjemmehjelpen tilbød seg å hente henne, men det får de ikke lov til og ingen av barna bor i nærheten og kan hjelpe henne, så dette er en veldig vanskelig situasjon.

Penger skal de bruke på det ene og det andre, men å gjøre ting letter for syke eldre, nei det kan de ikke gjøre.

Hva ER det denne kommunen driver med egentlig??? Er ikke eldre mennesker mer verdt enn dette? Sykehjem til millioner blir opprustet der inne og statuer dukker opp i hytt og pine, mens eldre mennesker må klare seg selv.

Jeg blir kvalm

lørdag 4. mars 2017

Bunnen er nådd...


Det er ikke bra å blogge om private ting, men av og til må man bare få ut fortvilelsen sin og håpe at noen der ute rekker frem en hånd.

Det har skjedd endel dårlige ting i det siste og jeg føler at nå klarer jeg snart ikke mer. Det er ingenting i ekteskapet eller forholdet mellom min mann og meg. Det er fantastisk bra. Det som har gått innpå meg, er det som har skjedd vedr. et annet familiemedlem.

For vel 14 dager siden havnet denne personen på sykehus igjen etter en blodpropp i hjernen. Jeg må ærlig innrømme at dette ikke kom som et sjokk, da vedkommende også hadde et slag for vel ett år siden. Det som er vondt nå, er at vedkommende er blitt så og si immobil og har gitt opp livet.

H*n ligger i sengen hele tiden og det er veldig trist, siden h*n er fullt i stand til å bevege seg, dog veldig forsiktig.

Det som er så fortvilende her, er at vedkommende påstår at vi ikke bryr oss om vedkommende, men hvordan kan vi bry oss når denne personen ikke ønsker å motta hjelp fra oss og glefser når vi forsøker å komme med råd som kanskje kunne lettet hverdagen hans/hennes. Vi gruer oss til å besøke vedkommende pga negativiteten/klagingen på hvor ille vedkommende har det. Det er mange som har hatt slag og blitt sengeliggende med en så stor hjerneskade at de ikke kjenner igjen sine nærmeste og etter min mening bør vedkommende "ta seg sammen" på en positiv måte. Siden h*n sliter med depresjon, bør vedkommende kontakte legen sin og få henvisning til psykolog, men nei. Vedkommende har "gitt opp".

Det er blitt slik nå at jeg har begynt å få aversjoner mot hele bygden pga alt dette og jeg får angstanfall bare av å tenke på at jeg må inn dit. For en uke siden, brøt jeg helt sammen og lå på gulvet i krampegråt i en hel time. Mannen min klarte ikke å roe meg ned. Jeg bare gråt og gråt. Jeg vil jo så gjerne hjelpe vedkommende, men jeg er ikke frisk nok til det, noe h*n ikke har noe forståelse for. Jeg klarer ikke å være der inne pga at huset er befengt med soppskader. Det er fuktig og trekkfullt og bihulene tetter seg hver eneste gang og jeg må reise etter et par dager.

Det h*n må gjøre nå, er først å kontakte fastlegen for å høre om han evt. kan kontakte Pleie og Omsorg for å skaffe mer praktisk hjelp, hvis ikke, er jeg redd h*n havner på sykehjem, uansett hvor mye vedkommende protesterer. Huset er veldig kronglete å bevege seg i. da det er trapper både oppover og nedover.

Nå ligger som sagt vedkommende i sengen og døser hele dagen og er ikke interessert i å komme seg ut i det hele tatt, selv om jeg har tilbudt vedkommende å være med ut og/eller på en koselig biltur.

Det at hånden blir slått hver gang en rekker den frem, er uholdbart og jeg orker ikke mer. Jeg må nesten ta en beroligende for hver gang jeg skal ringe og dette er jo ikke bra.

Jeg er bipolar og det skal ingenting til før jeg bikker over til selvskading og ønske om det som verre er. Hadde det ikke vært for mannen min, som støtter meg hele veien, hadde jeg ikke hatt noen å snakke med. Søsknene mine kan jeg ikke snakke med, hvertfall ikke den ene, som mener at det bare er å glemme seg selv og jobbe for at denne pasienten skal få det bra. Jeg er ikke den som kryper for noen og langt mindre for familie.

Jeg er på vei til å melde meg helt utav denne dysfunksjonelle samlingen av mennesker.


fredag 3. februar 2017

Hvilket asjett til disse koppene - Rettelse

Pga at det forrige innlegget manglet kommentarfelt, skriver jeg dette innlegget på nytt.


Neida, Moffeliten er ikke død. Jeg har hatt så mye å gjøre med fotobloggen og smykkelaging, at jeg knapt har hatt til til noe som helst for tiden. Huset ser ut som et bombehull, selv om vi har fått ryddet unna julepynten.
Grunnen til fraværet, er at jeg har hatt skrivesperre så til de grader og det har skjedd mye i privatlivet og vedr. helsen min. Jeg fikk en matforgiftning for et par uker siden og har ikke kommet meg helt etter denne turen enda, men kreftene kommer litt etter litt og dessuten har jeg holdt på med fotobloggen for å få bilder klare til å legge ut. Det er ikke bare bare å ha en fotoblogg. En skal hele tiden ha ferske bilder og en skal gjøre research til Kunnskaps-onsdagene. Det har vært svært lite av det sistnevnte etter jul, men jeg lover å komme sterkere tilbake.

I dag trenger jeg hjelp fra dere, kjære blogglesere. Jeg har et gullfarget koppesett og skulle så gjerne hatt noen asjetter til disse. Problemet er at jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilke av asjettene på bildene som blir finest, derfor håper jeg at dere kan hjelpe meg litt?

Det er dette koppesettet det gjelder:





torsdag 1. desember 2016

Endelig er bestemmelsen tatt


Omsider er bestemmelsen tatt. Jeg føler en stor lettelse da jeg nå har kommet frem til dette. Jeg er lei av å hele tiden ringe og få negative tilbakemeldinger om at jeg ikke bryr meg, om at vedkommende føler seg som en byrde for oss.

Det er spesielt dette med julen som var dråpen som fikk begeret til å renne over. Denne personen har bestemt seg for at Nei, hun skal ikke feire jul i år fordi hun er en byrde for oss.

En byrde? Her har vi tilbudt oss til å komme inn for å pynte og hjelpe henne med å få alt klart til jul og vi har bare blitt møtt med irritasjon når vi har tilbydt oss dette. Vi er to stykker som har spurt henne om hun har lyst til å komme til oss og feire julen sammen, men vi får et kraftig NEI, det vil hun ikke.

HVA SKAL VI GJØRE DA????

Når hun ikke vil noen ting og hvis vi er så syndige at vi foreslår noe, biter hun hodet av oss. Hun ønsker ikke å ha oss der og sier på samme utpust at vi ikke bryr oss. Er det rart at vi er forvirret?

En ting er hvertfall sikkert. Etter den marerittjulen som var i fjor, orker faktisk hverken jeg eller min kjære å være der i år. Vi vil feire julen i ro og fred hos oss selv. At hun hadde kommet til oss, hadde vært superhyggelig, men stemningen i barndomshjemmet er blitt så dystert og trykkende at vi sliter psykisk når vi skal inn der.

Min kjære og jeg var en tur på Oasen ikveld, for å kjøpe den siste julegaven. Jeg tok meg en tur innpå HM, må alltid innom der når jeg er i Fyllingsdalen, og kikket på noen sokker.

Da begynte det:

Tårene piplet frem og litt etter litt startet en voldsom foss, med hiksting og skjelving. Jeg løp som en gal innpå prøverommet til butikken og satt der og lot tårene strømme. Jeg var helt matt etterpå og følte at nå hadde det klikket helt. Det var et eller annet som brast noe skikkelig i meg og egentlig var det vel et lite sammenbrudd jeg fikk.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å gjøre noe ganske alvorlig:

Jeg melder meg utfra min egen familie. Jeg orker ikke mer. Jeg kan skrive en melding til en av brødrene mine, uten at de gidder å svare fordi "Wenche, er jo ikke noe å bry seg om" "Det er jo ikke så farlig med henne".

Jeg kommer ikke til å ringe lengre, eller ta kontakt på andre måter. Er det noe familien min ønsker får de ringe og spørre. Ikke anta at jeg ikke vil gjøre de en tjeneste uten å spørre meg.

Heretter skal livet mitt bli så mye bedre.