lørdag 4. mars 2017

Bunnen er nådd...


Det er ikke bra å blogge om private ting, men av og til må man bare få ut fortvilelsen sin og håpe at noen der ute rekker frem en hånd.

Det har skjedd endel dårlige ting i det siste og jeg føler at nå klarer jeg snart ikke mer. Det er ingenting i ekteskapet eller forholdet mellom min mann og meg. Det er fantastisk bra. Det som har gått innpå meg, er det som har skjedd vedr. et annet familiemedlem.

For vel 14 dager siden havnet denne personen på sykehus igjen etter en blodpropp i hjernen. Jeg må ærlig innrømme at dette ikke kom som et sjokk, da vedkommende også hadde et slag for vel ett år siden. Det som er vondt nå, er at vedkommende er blitt så og si immobil og har gitt opp livet.

H*n ligger i sengen hele tiden og det er veldig trist, siden h*n er fullt i stand til å bevege seg, dog veldig forsiktig.

Det som er så fortvilende her, er at vedkommende påstår at vi ikke bryr oss om vedkommende, men hvordan kan vi bry oss når denne personen ikke ønsker å motta hjelp fra oss og glefser når vi forsøker å komme med råd som kanskje kunne lettet hverdagen hans/hennes. Vi gruer oss til å besøke vedkommende pga negativiteten/klagingen på hvor ille vedkommende har det. Det er mange som har hatt slag og blitt sengeliggende med en så stor hjerneskade at de ikke kjenner igjen sine nærmeste og etter min mening bør vedkommende "ta seg sammen" på en positiv måte. Siden h*n sliter med depresjon, bør vedkommende kontakte legen sin og få henvisning til psykolog, men nei. Vedkommende har "gitt opp".

Det er blitt slik nå at jeg har begynt å få aversjoner mot hele bygden pga alt dette og jeg får angstanfall bare av å tenke på at jeg må inn dit. For en uke siden, brøt jeg helt sammen og lå på gulvet i krampegråt i en hel time. Mannen min klarte ikke å roe meg ned. Jeg bare gråt og gråt. Jeg vil jo så gjerne hjelpe vedkommende, men jeg er ikke frisk nok til det, noe h*n ikke har noe forståelse for. Jeg klarer ikke å være der inne pga at huset er befengt med soppskader. Det er fuktig og trekkfullt og bihulene tetter seg hver eneste gang og jeg må reise etter et par dager.

Det h*n må gjøre nå, er først å kontakte fastlegen for å høre om han evt. kan kontakte Pleie og Omsorg for å skaffe mer praktisk hjelp, hvis ikke, er jeg redd h*n havner på sykehjem, uansett hvor mye vedkommende protesterer. Huset er veldig kronglete å bevege seg i. da det er trapper både oppover og nedover.

Nå ligger som sagt vedkommende i sengen og døser hele dagen og er ikke interessert i å komme seg ut i det hele tatt, selv om jeg har tilbudt vedkommende å være med ut og/eller på en koselig biltur.

Det at hånden blir slått hver gang en rekker den frem, er uholdbart og jeg orker ikke mer. Jeg må nesten ta en beroligende for hver gang jeg skal ringe og dette er jo ikke bra.

Jeg er bipolar og det skal ingenting til før jeg bikker over til selvskading og ønske om det som verre er. Hadde det ikke vært for mannen min, som støtter meg hele veien, hadde jeg ikke hatt noen å snakke med. Søsknene mine kan jeg ikke snakke med, hvertfall ikke den ene, som mener at det bare er å glemme seg selv og jobbe for at denne pasienten skal få det bra. Jeg er ikke den som kryper for noen og langt mindre for familie.

Jeg er på vei til å melde meg helt utav denne dysfunksjonelle samlingen av mennesker.


fredag 3. februar 2017

Hvilket asjett til disse koppene - Rettelse

Pga at det forrige innlegget manglet kommentarfelt, skriver jeg dette innlegget på nytt.


Neida, Moffeliten er ikke død. Jeg har hatt så mye å gjøre med fotobloggen og smykkelaging, at jeg knapt har hatt til til noe som helst for tiden. Huset ser ut som et bombehull, selv om vi har fått ryddet unna julepynten.
Grunnen til fraværet, er at jeg har hatt skrivesperre så til de grader og det har skjedd mye i privatlivet og vedr. helsen min. Jeg fikk en matforgiftning for et par uker siden og har ikke kommet meg helt etter denne turen enda, men kreftene kommer litt etter litt og dessuten har jeg holdt på med fotobloggen for å få bilder klare til å legge ut. Det er ikke bare bare å ha en fotoblogg. En skal hele tiden ha ferske bilder og en skal gjøre research til Kunnskaps-onsdagene. Det har vært svært lite av det sistnevnte etter jul, men jeg lover å komme sterkere tilbake.

I dag trenger jeg hjelp fra dere, kjære blogglesere. Jeg har et gullfarget koppesett og skulle så gjerne hatt noen asjetter til disse. Problemet er at jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilke av asjettene på bildene som blir finest, derfor håper jeg at dere kan hjelpe meg litt?

Det er dette koppesettet det gjelder:





torsdag 1. desember 2016

Endelig er bestemmelsen tatt


Omsider er bestemmelsen tatt. Jeg føler en stor lettelse da jeg nå har kommet frem til dette. Jeg er lei av å hele tiden ringe og få negative tilbakemeldinger om at jeg ikke bryr meg, om at vedkommende føler seg som en byrde for oss.

Det er spesielt dette med julen som var dråpen som fikk begeret til å renne over. Denne personen har bestemt seg for at Nei, hun skal ikke feire jul i år fordi hun er en byrde for oss.

En byrde? Her har vi tilbudt oss til å komme inn for å pynte og hjelpe henne med å få alt klart til jul og vi har bare blitt møtt med irritasjon når vi har tilbydt oss dette. Vi er to stykker som har spurt henne om hun har lyst til å komme til oss og feire julen sammen, men vi får et kraftig NEI, det vil hun ikke.

HVA SKAL VI GJØRE DA????

Når hun ikke vil noen ting og hvis vi er så syndige at vi foreslår noe, biter hun hodet av oss. Hun ønsker ikke å ha oss der og sier på samme utpust at vi ikke bryr oss. Er det rart at vi er forvirret?

En ting er hvertfall sikkert. Etter den marerittjulen som var i fjor, orker faktisk hverken jeg eller min kjære å være der i år. Vi vil feire julen i ro og fred hos oss selv. At hun hadde kommet til oss, hadde vært superhyggelig, men stemningen i barndomshjemmet er blitt så dystert og trykkende at vi sliter psykisk når vi skal inn der.

Min kjære og jeg var en tur på Oasen ikveld, for å kjøpe den siste julegaven. Jeg tok meg en tur innpå HM, må alltid innom der når jeg er i Fyllingsdalen, og kikket på noen sokker.

Da begynte det:

Tårene piplet frem og litt etter litt startet en voldsom foss, med hiksting og skjelving. Jeg løp som en gal innpå prøverommet til butikken og satt der og lot tårene strømme. Jeg var helt matt etterpå og følte at nå hadde det klikket helt. Det var et eller annet som brast noe skikkelig i meg og egentlig var det vel et lite sammenbrudd jeg fikk.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å gjøre noe ganske alvorlig:

Jeg melder meg utfra min egen familie. Jeg orker ikke mer. Jeg kan skrive en melding til en av brødrene mine, uten at de gidder å svare fordi "Wenche, er jo ikke noe å bry seg om" "Det er jo ikke så farlig med henne".

Jeg kommer ikke til å ringe lengre, eller ta kontakt på andre måter. Er det noe familien min ønsker får de ringe og spørre. Ikke anta at jeg ikke vil gjøre de en tjeneste uten å spørre meg.

Heretter skal livet mitt bli så mye bedre.

tirsdag 18. oktober 2016

PostNord - Det mest useriøse fraktselskapet i Norge


Nå er jeg så forbannet at jeg har lyst til å slå i veggen!!!

Jeg har ventet på en leveranse i 2 dager, uten at PostNord har klart å levere denne pakken. Dette betyr nå at jeg må betale kr 43,-/pr dag i lageromkostninger.

Vi har sittet på skift oppe i foajeen, for å se om de overhode gadd å dukke opp, noe som de ikke gjorde.

Dette firmaet er så uprofesjonelle og så useriøse at jeg ikke har ord. Det eneste de tenker på, er å tjene penger på kunder som "ikke er tilstede". De har telefonnr mitt, men det har ikke kommet et pip fra dem.

Egentlig var ikke dette uventet. Jeg har lest diverse omtaler som kunder har kommet med, her på internett og etter det jeg har lest, har de ikke klart å levere på fastsatt dato i det hele tatt.

Hva hvis jeg hadde et firma som var avhengig av å få leveransene i tide? Jeg kommer nå til å kontakte bedriften som bruker dette firmaet, legge ved omtalene dette firmaet har fått og skrive at jeg kommer ikke til å handle fra dem sålenge de bruker PostNord.

Selve PostNord kommer til å få en ganske rasende telefon fra undertegnede i morgen og jeg kommer til å kreve at enten leverer de med engang, ellers kommer vi til å dra og hente pakken hos dem.

Hvis de ikke gir seg med å påstå at de har vært hos oss, kommer avisene til å ha en ganske god sak fremover.

lørdag 8. oktober 2016

Hva med å spørre?


Det er merkelig med enkelte mennesker. Hvorfor klarer de ikke å spørre, istedet for å gå utifra at andre ikke vil, eller ikke kan. Det bare er slik.

Spesielt er dette merkbart ved høytidsdager. Jeg og min kjære har egentlig bestemt at vi skulle feire julen hjemme hos oss selv i år. Det ble jo en delvis katastrofal julefeiring i fjor, da undertegnede ble skikkelig dårlig pga luften der de oppholdt seg. Hva som var i denne luften, skal jeg ikke gå innpå, men sunn var den hvertfall ikke. Julen ble ganske kaotisk på andre måter også og siden undertegnede er ganske svak på det psykiske planet, har vi altså bestemt oss for å verne om oss selv denne julen.

Idag ble det samtale med en spesiell person, som fikk meg til å knekke helt sammen psykisk. Det var så ille at min bedre halvdel lurte på om vi skulle dra på legevakten fordi konen ristet, skalv, hyperventilerte og krampegråt.

Hva var årsaken til dette? Jo, det var det som ble sagt i denne setningen:

"Jeg vil ikke feire jul og jeg skal ikke kjøpe noen julegaver i år, fordi ingen ønsker å komme hjem for å hjelpe meg".

Den traff undertegnede så hardt i hjertet at hun så vidt klarte å pipe frem et "vi snakkes" på telefonen, før gråten tok henne.

Bilde: www.shutterstock.com

Hvorfor ble dette sagt? Er det for at den personen kritikken ble rettet mot, skal føle seg ekstra liten? Er det for at denne personen skal føle seg som et dårlig mennske, som ikke "vil" hjelpe til? Er det for at det lille av selvtillit denne personen har klart å samle opp, skal bli tråkket på og forsvinne?

Ikke vet jeg, men jeg skulle gjerne ha hjulpet til hvis vedkommende hadde sagt:

"Kunne du tenke deg å komme hjem for å hjelpe meg å lage til en fin jul?"

Klart jeg hadde sagt ja i det tilfellet, selv om jeg ønsket å feire julen hjemme istedet for. Jeg er et menneske og ikke et barn som kan brukes til et søppelspann der det kun er kjeft og mas å få når man forsøker sitt beste.

Jeg er lut lei av å ha det slik. Jeg er lei av å være en person som disse 2 menneskene kan kjefte på og le av, siden jeg er så syndig å tro at jeg har kunnskaper om noe som helst, som hver gang jeg kommer på besøk, får høre hvor ille jeg ser ut når det kommer til negler og klær. Som hver eneste gang jeg kommer på besøk blir spurt om jeg har kjøpt nytt plagg nå igjen. Når vi gir bort noe og får beskjed om at det ikke er bra nok. Det være seg gaver eller andre ting.

I tillegg bli fortalt om hvor overfladisk jeg lever, som ikke har de samme holdningene og meningene som disse to andre har.

Kjære deg:

Vær så snill og respekter
at jeg er et menneske
og ikke noe
en kan gjøre som en vil med.

Jeg har følelser jeg også
og det er vondt å få høre
at 
"det er ikke så farlig med deg".

Jeg orker ikke bli ledd av lengre.

Ps: Noen vil sikkert synes at det er ille det jeg har skrevet, men når man er fortvilet, må en få til å sette ord på dette, så jeg håper at jeg blir tilgitt fordi jeg er så åpen om denne konflikten